Tanker en sen nattestid

Jeg sitter her en sen kveld og tenker. Vi mennesker har så lett for å sette høye krav til oss selv. Ikke at det er noe galt i å sette seg mål og kreve ting av seg selv, det kan bidra til mye godt i ens egen utvikling det. Men hva når kravene ender i skuffelse, avmakt og selvforakt? For det er ting vi mennesker ikke klarer, og aldri vil klare. Jeg tenker da i forholdet vårt til Gud. Satt overfor Gud kommer vi alle til kort. Satt opp mot ham ikke bare er vi en total fiasko, vi er totalt uverdige. Alle har vi syndet og står nakne ovenfor Gud, står det så forferdelig klart i Bibelen. Vi kan ikke, og vil aldri, i oss selv bli perfekte. Vi er skrøpelige, avmektige mennesker. Det merker jeg selv så fryktelig klart ofte. Hvor mye jeg enn vil, jeg har en like sterk, ofte sterkere, vilje til ikke å gjøre Guds vilje. Og hver gang jeg gir etter, og dere vet garantert at dette hender stadig i et menneskes liv, flere ganger daglig vil jeg påstå, så sitter jeg der med en følelse av mislykkethet. En nagende følelse sier at nå Nikolai, nå er du på dypt vann. Nå kan du likesågodt gi opp, kravet til Gud er syndfrihet, og du feilet. Ofte sitter jeg med en følelse av ikke å angre bra nok, en følelse av at egentlig, egentlig langt der inne, så angrer jeg ikke. For vet jeg ikke godt at dette vil skje igjen? Om en dag, en uke, så vil jeg sitte i samme fortvilte situasjon igjen.

Jeg tror dette er stemmen til Satan. Han har en fordømt evne til å tvinge sine destruktive tanker inn i hodet til hver og en av oss. Og egentlig har han jo rett. Vi er fordømt, uten ære og noen sjanse til å stå rakrygget ovenfor Gud. Vi når ikke målet, ikke en gang i nærheten. Vi er fortapt. I oss selv vel og merke. Det er her det utrolige underet ved Jesu blod kommer inn! At Gud selv, i sin kjærlighet, kom ned til Jorden, levde et perfekt liv, døde, stod opp igjen, og atpåtil sier til oss mennesker at dette perfekte livet er vårt om vi ønsker! Jeg kan nesten høre Han si det: "Se, jeg har gjort alt. Ta nå bare imot gaven min til dere, så er alt tilgitt. Ja, det har aldri skjedd i mine øyne! Mitt elskede barn, kom hjem! Du brente alle broer, du spyttet meg i ansiktet gang på gang. Ja, kjære deg, jeg vet du vil gjøre det igjen, men jeg elsker deg. Min kjærlighet til deg er uendelig og fullkommen! Kom hjem mitt barn, sengen er redd opp og middagen står på bordet! Jeg er klar når du er klar, min elskede, kom hjem!"

Dette er så utrolig enkelt. Altfor enkelt for oss til å forstå, og ofte altfor enkelt til at vi er villig til å akseptere det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til Gud at, ja, jeg hører hva du sier. Men jeg FØLER meg ikke verdig! Det KAN ikke være så enkelt! Også er det jo det, det står svart på hvitt i Bibelen, Guds ord. Men like fullt, jeg klarer ikke helt å forstå eller akseptere det. Ja visst tror jeg på det, jeg kan ikke annet. Og jeg er uendelig takknemlig for det. Men jeg sitter med den følelsen som vi nok alle har, at jeg BURDE klare bedre. Når alt kommer til alt er vi mennesker skrudd sammen slik at vi forventer at vi må gjøre oss fortjent til alt. Nåden er totalt, fullstendig uforståelig. Og likevel, jeg kan ikke annet enn tro. For hva er alternativet?

Og så ser jeg for meg andre kristne jeg kjenner, de som virker så mye bedre enn meg og mer modne i kristenlivet. De som ikke virker å ha så mye synd som meg. Og så føler jeg meg enda mindre. Men så vet jeg jo innerst inne at de sliter med det samme som meg. De er bare mennesker de også. Vi mennesker kan lett gjemme våre svakheter for hverandre. Men for Gud, for Gud kan ingen gjemme seg. Han ser alt, vet alt. ORDER ALT! Det er det utrolige, det er en del av kjernen i kristendommen. Gud har ordnet alt folkens, tro det eller ei! Jeg vet jeg tviler. Men i dypet av min sjel må jeg si som Peter: "Herre, hvem skal [jeg] gå til? Du har det evige livs ord, og [jeg] tror og vet at du er Guds hellige." Det er ingen andre å gå til. Så intolerant og eksklusivt. Så stort. Så sant. Jeg håper og ber om at en dag skal dette gå virkelig inn på meg, på dere. VI forstår det ikke, men holder vi ut skal vi en dag det. Jeg ber om at en dag, en dag skal Johannes døperen sine ord bli mine, "Han skal vokse, jeg skal avta", og jeg gleder meg, samtidig som jeg langt inne er litt redd, til den dagen jeg skal stå for Guds trone og livet mitt skal legges fram. Måtte da det være Jesu liv som åpenbares fra Livets bok! Jesus er Herre folkens!